Hei!
Mitt navn er Eivind. Jeg er født 4 Februar 1981 og kommer fra Vesterålen i Nordland fylke. Dette er min forlovede og samboer, Hermine 
og vi har katten Galadriel 
.
Vi bor i Sigerfjord, ca en mil fra byen Sortland, også kalt Blåbyen. Dette ligger nært grensen mellom Troms og Nordland fylke, og det tar ca 15 minutt å kjøre til mitt andre barndomshjem i Gombogen (Troms fylke).
Jeg har vokst opp her i Sigerfjord og i Gombogen, begge tettsteder med tilhørende skoler og miljøer, i vill Nord-Norsk natur. Naturen har mye å si på slike plasser og dette har påvirket meg veldig i min oppvekst. Interessene mine fikk grobunn ganske tidlig, med fiske som største lidenskap, helt fra jeg kunne holde en fiskestang. Jeg dro så ofte det lot seg gjøre, på kaien etter mort eller bak i bekken etter ørret. Det var forsåvidt ikke vanskelig å finne tid til dette, var det noe som kom i veien, laget jeg meg tid til å dra på fisketur.
Det var nok mange som ble lei av maset mitt, da spesielt mine foreldre. Jeg tror ikke det gikk en eneste dag der jeg ikke maste på min far om å få dra på fisketur, enten alene eller sammen med venner. Noen ganger selvfølgelig sammen med pappa eller farfar og farmor, men da de som regel hadde andre ting å ta seg til, ble det ofte alene. Ikke at det gjorde meg noe, de fleste andre bråkte så mye, de skremte vekk fisken kunne du vell skjønne!
Etterhvert som jeg ble eldre, fikk jeg også opp øynene for jakt og dette ble fort en lidenskap på høyde med fiske.
Mitt første møte med angst, kom etter skillsmisse og alle tingene det medførte. Jeg fikk ikke til å sove, bare 6-7 timer på 1 mnd og var døden nær grunnet utmattelse. Fikk diagnosene utbrent, sosial fobi og angst.
Første gang angsten viste seg, var mens jeg var inne på Rema 1000. Jeg kjente plutselig at jeg ble svimmel og kvalm. Så merket jeg pulsen og hjertebanken som raste avgårde. Det føltes som om jeg skulle dø og tankene fløy selvfølgelig i retning av infarkt. Til slutt kom jeg til meg selv igjen og det viste seg at jeg hadde svimt av.
Disse anfallene kom når jeg menget meg med andre, prøvde å være sosial. Til slutt greide jeg ikke å fortsette lengre og ble fanget opp av familien min. De passet på at jeg kom meg til psykiatrisk sykepleier og samtalene ble satt igang. 1 gang i uken gikk jeg til samtale og vi la en plan, der jeg presset meg litt etter litt. Dette gjorde jeg ved å ta raske turer innom kjøpesenter og sitte noen minutter lengre for hver gang, på benkene inne.
Til slutt forsvant angsten og jeg fikk hjelp til å sove med Tolvon og Cipralex. Begge er anti-deppressiva, der Tolvon gjør slik at jeg ble trøtt og fikk sove, mens Cipralex gjorde sitt til at humøret bedret seg etterhvert.
Alt i alt gjorde dette til at jeg falt ut av arbeidslivet og stod på bar bakke. NAV kom inn på banen og det ble satt igang skole, slik at jeg kunne få papirer på mine kunnskaper.
Så høsten 2007 startet jeg opp på Folkeuniversitetet Almenne fag. Det vil si, 3 års Almenne fag, over 1 år!
Det var hardt, men jeg kom i mål og stod på alle eksamene. Da var veien videre mer åpen og valget falt naturlig nok på IKT – Servicefag. Dette gikk strålende og jeg gikk ut med toppe karakterer og 6 på eksamen. Nå begynte bitene i livet mitt å falle på plass og fremtiden så veldig lys ut.
Så fikk jeg lærlingeplass i nabo kommunen her. Siden jeg hadde jobbet såpass innen yrket fra før, fikk jeg godskrevet 1 år av lærlingetiden.
Etter ca 7 mnd som lærling, fikk jeg store problemer med ryggen. Jeg kunne ikke rette ut ryggen, slik at jeg gikk med ryggen i 80 grader hele tiden. Slik gikk jeg i 12 uker, men siden det ikke gikk over, var det på tide med Manuell terapeaut. Han ville ikke gjøre noe før røntgen og MR var tatt.
Samme dag som jeg var inne til røntgen og MR, ble jeg oppringt av nevrokirurgisk avdeling i Tromsø. Jeg måtte komme straks, da det var fare for lammelse fra underlivet og ned. Det var 4 skiveprolaps i korsryggen, som var gått så langt inn, at nervene var farlig nær permanente skader.
Da var det ikke noe valg, så jeg dro opp samme uke og ble operert på formiddagen, dagen etter jeg ble innlagt.
Jeg var så heldig at operasjonen var en suksess og jeg kunne begynne på opptrening, etter ca 3 mnd.
Opptreningen gikk fint i ca 1 mnd, så kom det flere plager. Kort fortalt ble jeg operert 4 ganger på min stortær, der de fjernet neglene. Iløpet av denne perioden, gikk jeg på 7 antibiotika kurer, som ødela tarmene mine.
Så nå har jeg diagnosen IBS (irritert tarm), som gjør at jeg må på toalettet 4-6 ganger per måltid. Grunnet diare, har jeg ofte mangel på diverse vitaminer og vekta raste ned. Vi fikk den under kontroll ved å innta mye drikke, men ingenting av de vanlige medisinene (idoform etc.) hjelper ikke på tarmene.
Det værste med IBS for meg, er smertene og det å ikke kunne være i aktivitet. Grunnet smertene, sliter jeg med å holde døgnrytmen, den bestemmes helt og holdent av tarmene. En annen effekt av IBS, er at appetitten min er nesten helt borte.
Vell, etter 2 år sa kroppen at nok er nok. Da kom panikkangsten tilbake. 3 innleggelser på sykehuset, for å utelukke problemer med hjertet.
Alt sto bra til med hjertet og det er kun angst som gjorde det. Jeg ble klokket inn med 170 i puls, akkurat som om jeg hadde sprunget maraton! Dette selv om jeg hadde sittet helt i ro, på besøk hos en kompis.
Så, nå vet du litt om min bakgrunn og hvordan jeg har kjempet med angsten opp igjennom livet. Med denne bloggen vil jeg dele mine erfaringer om det å leve med angst.
Kanskje kan dette hjelpe andre der ute, til å takle angsten bedre, eller til å innse det faktum, at det er flere her ute som sliter med angst.
Du er ikke alene!
